More Sailings-ansatte krysset Atlanterhavet – «utenfor komfortsonen min»

Møt Patrik, salgsrepresentant hos More Sailing

Wow, endelig kom dagen da det bar avsted. Selv om båten vår Sirli ble forsinket til Las Palmas og satte noen kjepper i hjulet planleggingen vår, kunne det ikke blitt bedre enn følelsen som finnes i kroppen for øyeblikket. Selvfølgelig, hvis jeg hadde valgt før, ville jeg selvfølgelig ikke ha valgt at båten skulle være sen, men med fasit i hånden ville jeg ikke ønske at den skulle være annerledes heller. Det har ført til store kontraster som har gjort oss til en god gruppe og som nå førte til total lykke da vi etter hardt arbeid fikk alt gjort i tide. Dagen startet med frokost klokka 07.30. Da det var litt for lite grøt tilberedt, oppsto spørsmålet om vi virkelig hadde kjøpt nok havregryn. Et spørsmål som kan høres banalt ut for mange, men når du innser at det som er på båten er det du må leve av de neste ukene, føles det godt å sjekke det ut nå og ikke vente til det er for sent. Etter å ha fikset det siste på båten, svabret dekket og endelig ferdig, er det tid for å ta lagfoto. Man forestiller seg at dette bildet er noe man vil ha som et minne for livet, så når det kommer en eldre spanjol som knapt verken kan snakke engelsk eller gå, blir man litt bekymret. Men etter å ha sett bildene blir man glad- Selve bildet er kanskje ikke av høyeste kvalitet, men du ser energien og gleden i gjengen av å snart kunne kaste loss. Denne «gjengen» jeg snakker om består av 10 personer som jeg skal komme tilbake til mer i løpet av reisen, men jeg tror jeg vil starte med meg selv.

Jeg heter Patrik og mange som leser dette kjenner nok meg mest som selger hos More Sailing. Det er ofte meg du snakker med på telefon eller e-post når du bestiller en reise. Jeg er 31 år gammel og har bodd i Göteborg i 10 år. Jeg vokste opp litt nord for Göteborg nær sjøen og som ung mann har jeg ikke seilt mye mer enn med venner og deres familier. Jeg elsker å reise, så selv om jeg ikke er en veldig god seiler selv, har jeg funnet ut at seiling er den perfekte måten å reise der du kommer til nye steder hver dag, og du har overnatting på fantastiske steder rundt om i verden. Når det er sagt, er Atlanterhavet noe som er litt utenfor komfortsonen min, men det er også eventyret jeg leter etter.

På tide å kaste loss

Klokken slår 10.30, vi tar våre siste skritt på solid grunn og kaster loss. Atmosfæren er magisk og vi drar ut for motor sammen med søsterbåten vår, Shama som er av samme modell. Vi utveksler noen setninger med herrene på den andre båten før vi heiser seil og drar mot startområdet. Når startskuddet går, blir hele mannskapet giret til tusen og vi setter gennaker. Vi hadde litt problemer med båten rett før starten som førte til at Shama tok ledelsen, men bare et par timer senere seilte vi forbi, noe som føltes veldig gøy. Arrangementet vi deltar i ARC, Atlantic Rally for Cruisers, er tross alt et løp med resultater, etc., men det er like mye en sosial begivenhet som vi opplevde i løpet av den siste uken på Las Palmas. Når vi seiler videre i noen timer hadde vi vårt første mannskapsmøte der vi går gjennom været de kommende dagene og vår første vaktplan. Vi har en vaktplan for å vite hvem som er ansvarlig for båtens fremgang, samt matlaging og retter. Det er mange forskjellige varianter av vaktplanen min, vi har valgt å starte med en der vi får 4 timer med vakt i løpet av dagen og 2 timer om natten. Jeg ble tildelt vakten som skulle lage middag som jeg startet med en gang. Praktisk nok har vi tilberedt mesteparten av maten på Las Palmas, så jeg måtte bare varme bolognese og lage pasta. Umiddelbart etter å ha spist hopper jeg på min første økt, kl. 20.00-24.00. Kvelds-/nattvaktene består av to personer og jeg holdt denne vakten sammen med Anna, en göteborger som jeg kom veldig godt overens med, men som dessverre har lidd litt av- sjøsyke i begynnelsen av seilingen. Min og Annas vakt var fartsfylt da det blåste på bra og det var høy sjø. En stund inn i vakten måtte vi rive fokken for å kunne manøvrere båten lettere. Når vakten er ferdig går vi ned for å vekke neste vakt og når de tar over går vi ned for å skrive en loggbok. Det morsomme med denne vaktplanen var at da vi byttet, skjønte vi at klokken på plotterne var feilsatt, så klokka var bare 23.00, noe som betydde at min og Annas vakt var 1 time kortere enn planlagt men Fredrik «Kokken» og Kicki sa at de tilbød seg for timen da de allerede var våkne, som kompensasjon lokker jeg med kaffe til dem. Jeg er så spent på å være en del av dette, gleder meg til eventyret de kommende ukene!

Første soloppgangsvakt

Vi har delt natten inn i to-timers skift, jeg og min båtkompatible Anna hadde æren av å få den første soloppgangsvakten mellom kl. 06.00 og 08.00. Det var en relativt stille morgen, men vår vaktleder Sofie, påpekte et par ganger at hun skimtet noe i vannet ganske nær oss, og andre ganger skimtet jeg også den svarte silhuetten. Vi er langt fra den nærmeste kysten av Afrika og er veldig forundret over hva dette kan være, når vi kommer opp side om side, hører vi et lys tennes og i samme sekund en motor. Det er en gummibåt som kommer ut av skyggen bare 30-40 meter fra oss og setter kurs mot oss, mange tanker har tid til å gå gjennom hodene våre, pirater?! Men nei, etter et par sekunder går båten i motsatt kurs av vår. Solen begynner sakte å stige opp i den overskyede horisonten, og vi sitter og diskuterer hva vi nettopp opplevde. Etter vakten er frokosten som Kicki tilberedte klar på bordet. Jeg er en person som er veldig glad i mat, men her på båten viser alt seg å være ekstra deilig og gå av vakten min for å nyte Kickis havregryngrøt, kokte egg, brød og juice, er helt fantastisk. Etter frokost var det et par timers søvn igjen for å føle seg helt uthvilt. Kort tid etter hvilen min har romkameraten Kokke-Fredrik laget brokkolisuppe til lunsj, jeg setter meg ned for å spise når jeg merker at båten begynner å bli litt rykkete og løper raskt opp på dekk. Den nye vakten har da reist gennakeren og havnet litt utenfor kurs, noe som har skapt en stor belastning på seilet som har fått en revne. Det er alle mann på dekk, og jeg løper fra suppen min for å hjelpe til med å trekke ned gennakeren. Vi får den raskt ned og sørger for å lappe den med seilduk som vi har med oss. Etter reparasjonen og når alle har fått i seg den avlyste lunsjen, har vi et nytt skippermøte der vi går gjennom dagen. Skipper Fredrik sier blant annet at vi vil vente med å heise gennakeren igjen til alle er blitt bedre kjent med båten og hvordan den oppfører seg, noe alle er enige om. På slutten av møtet forteller jeg en gåte og lover en hemmelig fin premie til vinneren, i skrivende stund omtrent et døgn senere har ingen ennå kommet med svaret, men det er et veldig godt engasjement, som for eksempel Anna har gjort hele ligninger for å løse.

Sjøen tar på seg kreftene

Den andre vakten min for dagen gikk mellom kl. 16.00 og 20.00 med Rebecka og Johanna. I et par sesonger har Rebecka jobbet som vert på båtene våre i Kroatia og Karibia, så jeg kjenner henne godt og går sjelden lenge uten å le. Johanna er en helt ny bekjent, men som er ekstremt morsom med sine spontane utfall, for eksempel da vi sto i butikken og handlet dagligvarer før avreise og hun spontant kastet en pakke oppvaskkluter mellom hyllene fordi hun var nysgjerrig på om den fungerte som en frisbee. Da jeg skulle stå opp tidlig om morgenen, valgte jeg å legge meg rett etter vakten for å se en film, men først en dusj. Vi har en stor og luksuriøs båt med separate bad for hver lugar og også en vannmaker som lar oss konvertere sjøvann til ferskvann på båten. Dette er for den første dusjen underveis og jeg står i dusjen på ca 50x50x200 cm og skyller vann over meg mens jeg svaier fra vegg til vegg i takt med bølgene. Etter dusjen legger jeg meg for å se La Casa de Papel, en spansk serie som jeg har fått mange tips om fra forskjellige venner. Jeg kommer omtrent 10 minutter inn i det første avsnittet før jeg sovner som en stein, sjøen tar på kreftene...

Endelig et napp

God ettermiddag! Vakten min startet klokka 06.00 i morges, og med en gang satte jeg og Frippe, en av det finske mannskapet, utvåre to fiskestenger med sluk på. Før vi i det hele tatt hadde fått ut slukene bak båten, hogget det til to ganger, men ingenting satt fast. Ut med 200 meter snøre, og da tok det ikke mange minutter før det nappet hardt. Resultatet ble en blåfenet tunfisk på rundt 7 kilo, og et lyrisk mannskap, en virkelig morsommorgen. Dessverre syntes snellen at en fisk per snelle holder så den strøk med, fortsatt fiske får skje med finnenes egne stenger. Nylig har det vært mye motor, en prat med båten Vakivaki på VHFfen bekrefter at de også har kjørt mye med motor og begynner å regne på dieselreservene. Vakivaki har selv snakket over satellitt med metereologer som tror på en litt sørlig rute for en dag for å sikre tryggere vind senere. Forhåpentligvis kommer vinden som lovet av prognosene, som skal ta oss rett til St Lucia. Den store sirkelen, dvs. nærmeste vei rett på, ser for øyeblikket ut som en god plan hvis vi kan komme gjennom det blikkstille for motor. Vi har en god atmosfære om bord, men mangelen på vind gjør seg gjeldende. Vi har fortsatt ikke løst gennakerfall-problemet, det er for stor sjø til å klatre opp med vinkelsliper i toppen. 

Advent, julemusikk og risengrynsgrøt

Jeg våkner denne adventsmorgen til julemusikk og lukten av risengrynsgrøt etter 3,5 timers søvn. Roter frem nisseluen og går opp. Gennakeren er allerede oppe. Anna styrer båten, Lisa vokter skjøtet. Det er overskyet, men varmt i luften. I salongen sleiver Patrik søvndrukken, med håret til alle kanter og nyfikset bart, i seg grøt. Det er første gang jeg ser at Kokke-Fredrik har en tatovering på låret. I am the pursuit of happiness, står det. Så passende for hele denne situasjonen, tenker jeg. Frokosten avsluttes med at Hans og jeg synger høyt med Feliz Navidad, ivrig heiet på av Johanna den muntre moroklumpen. Rebecka sover fortsatt, og jeg lurer på hvordan det er mulig i denne støyen. Ute på frontdekket ligger Kaptein-Fredrik på magen og ser ut som han prøver å klappe delfinene vi har på besøk. Ja, vi har adventsdelfiner. Jeg mater dem med restene av grøten min, og kryper deretter tilbake til køys. Jeg må sove en time til for å klare meg neste dag. Jeg hadde kl. 02.00-04.00-vakten i går kveld. Etter to dager med stillhet – som i og for seg selv-var nydelig og vi kunne svømme med mer enn 4 km hav under oss! – har vi nå gått langt nok sørover til å finne varme passatvinder som vi seiler i igjen. Kaptein Fredrik og styrmann Sofi er tålmodige pedagoger. På kort tid har vi blitt et effektivt team til å få opp og ned det uregjerlige og krevende ballongseilet – det er som en trassig ung hest som trekker seg i feil retning så snart rytteren mister konsentrasjonen. Vi orker å ratte høyst en time av gangen hver. Men når vi lykkes, flyr båten fremover. I går kveld opplevde jeg min beste seiling noensinne: I måneskinnet reflektert i Atlanterhavets farvann, surfet jeg fremover med 9 knop og holdt kursen ved hjelp av Cassiopeja. Lykke! Livet er vakkert, jorden er fantastisk, og jeg er takknemlig.
Her på båten leves livet i vaktrullering på 4 timer om dagene og 2 timer om natten. Likevel klarer jeg å opprettholde følelsen av en ganske normal døgnrytme, og det er ikke på langt nær så plagsomt som jeg fryktet det ville være. Det hjelper selvfølgelig at alle her tar sitt ansvar, og at stemningen er god. Jeg synes vi er snille mot hverandre. Det er en hyggelig liten verden vi har skapt her ute i det store havet, fylt med samtaler om livet, tøysete kommentarer og fokusert seiling. Hjemme føles veldig langt borte. Eller kanskje det er der jeg våkner neste gang jeg åpner øynene.

Nei, nå reiser jeg meg og slår av julemusikken slik at jeg kan sove.

Møt Rebecka, vert og HR på More Sailing

For to år siden da jeg begynte å jobbe som vert i Karibia for More Sailing, var Atlanterhavet helt utenkelig. Jeg hadde aldri engang satt mine ben på en seilbåt før. Jeg ble fortalt historier fra tre kolleger som bare noen uker før oss hadde ankommet St Lucia for å sesongere i Karibia etter å ha seilt over sammen. De snakket om reisen deres, som hørtes helt utrolig og utviklende ut. I sommer, da jeg gjorde min andre sommersesong som vert og mentor i Kroatia, ble jeg spurt om jeg ville bli med og seile over Atlanterhavet og deretter jobbe min tredje sesong i Karibia. Jeg klarte egentlig ikke å ta det helt innover meg. I tillegg, etter et par år etter å ha jobbet i utlandet, tenkte jeg at jeg ville trekke meg tilbake til Göteborg og begynne å studere. Det var ikke den rette tiden i livet, så jeg valgte å gi avkall på muligheten. Om høsten kom ideen opp igjen, og jeg var sammen med sjefen min som skulle seile over på flere møter med de personene som skulle være med å seile. Iveren jeg vanligvis føler i meg når morsomme livserfaringer dukker opp, kom sterkt tilbake. Jeg kunne ikke motstå denne muligheten. Hele magefølelsen skrek at jeg skulle bli med, men bekymringen for å ligge for mye bak på skolen og mitt nye liv i Göteborg satte kjepper i hjulene. Til slutt, etter å ha spurt venner og familie, og spesielt meg selv, bestemte jeg meg for å bli med. Skolen min sa nei med det første fordi det ville være for høy fraværsrate og at jeg ville komme for langt etter, men jeg fortsatte å presse på og komme med forslag til en studieplan. Etter hvert ble min utdanningsveileder og jeg enige om en individuell tidsplan, og jeg kunne pakke kofferten min.

Jeg kunne ikke tro at lille meg fikk sjansen til å seile over Atlanterhavet. En mulighet som ikke eksisterte før, og som jeg sikkert ikke hadde våget uten min personlige utvikling jeg har gjort gjennom årene. Nå har vi passert halvparten av reisen vår, og jeg lengter ikke etter land. I går ved solnedgang gjorde jeg yoga til Titanics låt «My heart will go on» på frontdekket, også kalt «salongen» Jeg føler meg så bra her med Sirli-familien vår. En fantastisk fin gjeng som gjør denne fantastiske reisen sammen.

Møt Hans, gjest hos More Sailing

Å bli sluppet løs av en sjenerøs kone og seile Atlanterhavet i en alder av 79 år er et privilegium, en utfordring – og et utmattende langt løp.
Tretthet blir konstant, hverdagslige husarbeid, vask og klær blir krevende. Oppgavene ved rorkulten dag og natt er uunngåelige og krever all konsentrasjon jeg kan samle. Etter at du har blitt vekket, skal du være ferdig på do og klar 15 minutter senere på flying deck. Når vanskelige situasjoner oppstår med seil og alt tenkelig og utenkelig, må alle stille opp. Da må du gå ut og bidra selv om natten er svart, vinden er hard og du har nettopp sovnet. Alt dette er spesielt vanskelig fordi alt beveger seg hele tiden siden vi kastet loss i Las Palmas på Gran Canaria.

Alt beveger seg og alle sansene blir stresset. Hørselen må akseptere en kakofoni av lyder som spenner deg fra evig knirking og knaking-fra- lugarveggpanelene, til fossingen- der vannet slipper ut fra båten akterut. En hel verden av lyder ute og inne som du ikke kan utlede. Aldri stille.
Synet må akseptere at hele omverdenen beveger seg. Det eneste tilsynelatende faste er den perfekte sirkelen som horisonten tegner – men den stiger også med båten. Stjernehimmelen vrir seg om natten, månen kommer og går som Venus med sin følgesvenn Neptunius.

Sansene som står for balansen i kroppen får aldri virkelig hvile fordi selv sengen gynger opp og ned. Du må holde deg fast i noe eller i det minste stå nær noe å holde i når du er på føttene.
Hjerneforskning viser hvor mye hjernen er tvunget til å jobbe for å tolke og avverge alle disse inntrykkene. Du selv kan ikke gripe inn i dette arbeidet, men det har blitt programmert siden uminnelige tider. Hjernens arbeid krever en stor mengde av energien vi tar inn, og normalt går vi ned i vekt under seilasen.

Så vitaliteten går ned, og ikke bare med meg, men alle medreisende vitner om det samme.
Men en tilpasser seg.

Det sosiale livet om bord fungerer bra til tross for det krevende miljøet. Vi er hengivne til hverandre og avhengige av hverandre. Til tross for trettheten akkumuleres mengder av gylne minner og livserfaringer. Ledelsen er svært profesjonell og skaper sikkerhet og komfort.

Vi har land i sikte om noen få dager. Jeg skal sove ut, feire med vennene mine og så raskt fly hjem til Margareta med hennes nyopererte hofte nå på plass og rike jul- og nyttårstradisjoner. Selvfølgelig forventer jeg en heftig oppgaveliste å takle i forkant av jul.
Da tenker jeg også på hvordan jeg kan lyve på en interessant måte om opplevelsene mine foran en moderat interessert omverden.

Møt Johanna, gjest hos More Sailing

Ikke bekymre deg for meg, jeg er midt i det store eventyret. Dette er mye bedre enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Nr1, Jeg bruker shorts døgnet rundt. Nr.2, Jeg ser havet uansett hvor jeg snur meg. Nr.3, Jeg synger minst en sang veldig høyt hver dag. Så derfor tar jeg en tone lik taube, hold til gode og vi ses når jeg kommer i land igjen!

Så lenge Sirli kan gå, så lenge bølgen kan slå så lenge vinden i seilene kan få gennakeren til å bestå så om en vakt eller to så hold humøret som så for det finnes ennå en sjømil å trimme oss på og hvem hadde trodd at akkurat vi skulle seile ut fra las palmas for å skjøte og loe og falle at under månelysets vakt vi holder knopen i takt og få et stjerneskudd til ønske i en hylende vals ja hvem hadde trodd at vi ti fra land skulle klikke så bra på skuta sirli og hvem hadde trodd at akkurat vi ti fra byen skulle bade fra akteren rett ned i atlanteren for med skipperens sang og i tilfelle natten blir lang så venter atter en frokost med grøt ding ding dong så lenge sirli kan gå så lenge bølgen kan slå så lenge vinden i seilene kan få gennakeren til å bestå så gå opp til vår vakt tross at det svir så får du se solen gå opp alle tiders og ikke hindrer det deg i det hele tatt når vi ved rors danser vals og synger i kor av full hals men ingen av oss på dekk lengter hjem til det grå for til karibien vil vi for å bli så når gennakeren har kollapset finn passatvind igjen og heise seil og trimme og brase spise frukt fra et nett se en hai miste skoen og så seile om vår shama så lenge skuta kan gå så lenge bølgen vil slå så lenge vinden i seilene kan få gennakeren til å bestå.

Møt Anna, gjest hos More Sailing

Nå har vi vært borte i seks dager og livet på Sirli ruller videre i et rasende tempo. Ting skjer hele tiden, og jeg begynner å innse at boken jeg skulle lese sannsynligvis vil forbli uåpnet.

Det er en merkelig følelse å være fullstendig skjermet fra det som skjer i omverdenen og at livet vårt akkurat nå er her og nå med Sirli-familien langt ute på Atlanterhavet.

Det er ikke rart at alle blir begeistret når stimer av delfiner dukker opp som vil svømme om kapp med oss eller se en hval gjøre et gledehopp ikke langt fra båten. Eller en båt blir sett i det fjerne og konkurranseinstinktet blir vekket til liv. Eller gleden når noen har kokt pannekaker eller risengrynsgrøt til frokost. Eller euforien som kommer fra å svømme i knallblått vann på 4000 meters dyp, eller når vi klarer å trekke opp to fisker som deretter blir til den mest smakfulle tartaren vi noen gang har spist, sammen med nystekte pommes frites. Eller roen som legger seg over vårt lille samfunn når noen har yoga på fordekket og andre danser vals til Evert Taube på flybridgen. For ikke å nevne den spennende følelsen av å seile mot solnedgangen og gli frem under den endeløse stjernehimmelen og inn i mørket.

Skipper Fredrik øver oss i livreddende, gennaker-seiling, trimming og knopper og gir ikke opp før alt passer perfekt.
Det var vanskelig å forestille seg hvordan livet om bord ville være, men så langt har det vært fantastisk!
Etter noen dager med svak vind går vi nå rett vestover.
Se opp, Shama og Bianco! Vi har seiersforvitring.

Møt Lis, gjest hos More Sailing

Endelig – vi er i passatvinden! Vi drar vestover med gennakeren! Skipper Fredrik trimmer både oss og Sirli, mest oss, faktisk! Vi lærer å seile med teft uten plotter, først vakt om dagen den neste vakten øker utfordringen med å seile videre med gennaker om natten. Det er en fantastisk følelse å seile i måneskinnet! Så vakkert, stort og mektig. Jeg kan ikke tro at vi er her – på Atlanterhavet!

Møt Sofie, skipper hos More Sailing

Atlanterhavet har lenge vært en drøm for meg, og nå er jeg, en tjue år gammel jente, styrmann på Sirli. Med meg har jeg min skipper Fredrik og sammen utfyller vi hverandre veldig godt. Vi lærer mannskapet vårt alt fra styring, seilsetting, trimming og riving. De begynner å bli veldig gode nå. Jeg kan slappe av mer og mer jo lenger vi kommer på reisen. Det er ikke bare de som har utviklet seg. Jeg selv føler at jeg har vokst som person. Jeg elsker det store ansvaret du føler og tilliten mannskapet har til deg. Hvordan lykkes med å løse problemer uten å måtte be om tips og ideer og være i stand til å svare på spørsmål mannskapet har.

Vi har vært gjennom mye sammen. Slå rekorder i raskeste forberedelse til Atlanterhavet, store stimer av delfiner, haier og hvaler. Vi har badet på 4000 meters dyp, hatt blikkstille dager, stormer, regn og solskinn. Vi har feiret første advent og 50 års-feiring, vask og rengjøring. Vi er som en stor familie nå.

For noen dager siden revnet vi gennakeren vår. Spinnehetten bøyde seg og falletn låste hånden min mellom masten mens tauet løp fri. Jeg trodde fingrene mine hadde gått av, at tauet hadde skåret helt gjennom, etter det husker jeg ikke lenger hva som skjedde. Jeg har blitt fortalt igjen av Patrik at han slo hånden min ut, og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det hadde vært hvis han ikke var ved siden av meg. Jeg setter meg ned ved siden av Fredrik som har ansvaret, og innser at han trengs mer andre steder. Jeg har tross alt en annen hånd å jobbe med. Jeg tar over roret, og han stikker av til resten av mannskapet som er i ferd med å prøve å få gennakeren opp av vannet. Den sitter fast i roret. Når vi har kastet inn alle drivankrene vi har og tatt ned seilene, vil jeg sette meg ned med Fredrik og jeg skal plastre sårene. Det er da all smerten kommer. Det er ganske fascinerende hvordan kroppen kan slå av ting som ikke er relevante når en vanskelig situasjon oppstår. Mannskapet kommer rusende inn, roper muntert at de har løsnet seilet fra roret, og de heiser fokken igjen og setter kurs 270 grader mot St Lucia.

Seksten timer senere finner en ny begivenhet sted. Denne gangen får vi en uventet jibb og bommen går av. Vi firer den ned på dekk og fortsetter med bare fokken som arbeidsseil. Dagen etter har Fredrik utarbeidet en super idé om hvordan vi kan bruke storseilet selv om vi ikke har noen bom. Alle på mannskapet hjelper til, alle holder den lykkelige minen, og vi kjemper sammen for å få ideen hans til å fungere. Etter 6 timers arbeid ser alle opp på seilet med tilfredshet. Der sitter den igjen. Vi kan fortsette med det tredje revet og full fokk.

I går passerte vi halvveis! Nøyaktig klokka 20.00 på lengdegraden W 38* 00, hopper Njord, havguden i norrøn mytologi, fremover. Med kroken i den ene hånden og bøtte med vann i den andre døper han oss alle. Nå er vi endelig ekte seilere! Nå blir det bare kortere og kortere til vi har land i sikte. Jeg sa før jeg la ut på dette eventyret, at jeg ville ha noe å fortelle om når jeg kommer hjem. Jeg ønsket en tøffere utfordring som jeg da, med rett rygg, kunne skryte av til alle mine kjære. Nå har jeg mine eventyr og hendelser, og vi løste dem sammen, akkurat som en stor familie.

Møt Fredrik, skipper hos More Sailing

En skippers refleksjoner. Å være skipper har en glamorøs klang. Du har lov til å kjøre store båter inn i flyktige havner, du er kledd i flotte klær og du spiser godt. Imidlertid har alle mynter en omvendt side og baksiden av skippermynten er blant annet ansvar. Du har et ansvar for å ta vare på gjestene og båten. Det romantiske bildet av seiling over Atlanterhavet ble raskt erstattet av noen dager med rent kaos. Det startet med at låsen som holdt gennakeren, brøt slik at gennakeren begynte å falle ned mot vannet. Umiddelbart var mannskapet og styrmann Sofie på nippet til å redde seilet. Tauet fortsatte å fly ut og Sofies hånd setter seg fast i hullet der tauet løper inn i masten. Hun skriker og Patrik slår hånden løs. Seilet stuper i vannet. Med en blodig hånd kommer Sofie til meg og sier til tross for smertene at hun vil ta over styringen slik at jeg kan hjelpe til med seilet. Gennakeren vikler seg rundt roret og propellen. Vi tar ned resten av seilene mens vi prøver å holde på den delen av gennakeren som ikke er i vannet. Etter å ha sikret seilet så mye vi kan, tar vi en liten pause for å prate gjennom hvordan vi skal gjøre det. I pausen løsner seilet fra ror og propell. Vi henter restene og fortsetter natten med bare fokken. Jeg setter meg ned med Sofie og ser på hånden hennes. Noen biter av huden er helt revet av og fetthinnen mellom huden og musklene er blottet. Jeg vil gjerne sy såret sammen, men det er ingen hud å sy i. Hun ynker seg når jeg tar i hånden hennes. Hun kan bevege fingrene, da er ihvertfall ingen bein ødelagt eller sener skadet. Jeg gir henne smertestillende, men smertene hennes blir bare verre og verre. Jeg tar beslutningen om å sette en lokalbedøvelse i hånden for å roe smertene slik at tablettene kan begynne å virke. Man prøver å huske alt fra førstehjelpen på skolen om hvordan man setter bedøvelse, tar sprøyten og stikker. Neste morgen tar jeg på meg klatreselen og hopper i vannet. Ingenting er igjen. Vi tar nye tak, setter storseil og fokk. På dagens agenda er surfetrening. Forholdene var perfekte. Etter noen timer skjer det som ikke må skje, en ufrivillig jibb, preventergaien går av og bommen slår over. Vi sjekker oppe i riggen og ser at bommen er av på to steder. Nei, ikke bommen. Vi tar ned hovedseilet og sikrer det. Bommen er av slik at halsen gnager mot masten. Vi tar alle sakene vi har og begynner å senke bommen mot dekket. Det er tungt, og alle må hjelpe for at det skal gå. Når vi er nede på dekk, kan vi knytte av hovedseilet, og heise det opp igjen på bimini. Mørket faller på og vi tar kvelden. Jeg bruker natten på å tegne og forme planene mine. Hvordan skal vi løse dette? Når lyset vekker oss og vi samles til frokost, har jeg planen klar. Planen min er å løsne seilet fra masten og rulle det nedenfra. Da vil den tykke seilduken sammen med de nedre lektene danne en ny bom. Alle får jobben sin gjort, la oss nå løse dette! Vi løfter, strekker, ruller og sikrer. 8 timer senere samles vi på flybgidgen. Hans begynner å heise seilet og det står på nytt. Alle puster ut og applauderer, vi er på vei igjen! Den ene skipperens dag er aldri den samme som den andre. En dag er du bølgenes konge, andre dager er du lege, og den tredje dagen koker du suppe på en spiker. Med vennlig hilsen Fredrik Olsson om bord på Sirli