Magnus om drømmereisen – seiling over Atlanterhavet

Ingen andre i familien min har noen gang blitt tiltrukket av denne typen langseiling. Min kone Kerstin setter mest pris på dagsetapper med middag og en natts søvn i en koselig havn, som jeg også synes er et flott seilerliv. Imidlertid har drømmen alltid vært der i bakhodet mitt om lengre seiling. Jeg skjønte tidlig at hvis dette skulle bli noe avk, måtte det være med andre enn mine kjære og nærmeste. I julen 2018 var hele familien, inkludert voksne barn, på Gran Canaria og hadde en flott uke i solen. I løpet av denne uken gikk jeg flere runder i havnene på øya, og så misunnelig på båtene som var i ferd med å legge ut på det store eventyret. Tenk å få tilbringe flere uker ute på det store havet.

Drømmen vokste og ble til virkelighet

Ønsket om å gjøre drømmen til virkelighet vokste, og da jeg kom hjem begynte jeg å lete rundt på nettet etter mulige alternativer. Jeg fant snart More Sailing i Göteborg som arrangerer og tilbyr charterseiling både i Middelhavet og Vestindia. More Sailing deltar også vanligvis i det årlige ARC-løpet (Atlantic Rally for Cruisers) mellom Gran Canaria og St Lucia i Vestindia. På disse seilingene kan du bli referert til som «betalende mannskap». Dette året skulle de stille med to katamaraner av typen Lagoon 52. Jeg var opprinnelig skeptisk til å seile en katamaran, men ble snart vant til ideen. Etter litt diskusjon med More Sailing, meldte jeg meg endelig på ARC 2019 med start i november. Nå var det endelig bestemt!

Forberedelser for eventyret

Som en start på forberedelsene til dette eventyret, hadde vi et møte med hele den kommende besetningen våren 2019 i Göteborg. Vi ville være 10 personer om bord, inkludert en skipper og enstyrmannfra More Sailing. De resterende åtte var «betalende mannskap» akkurat som meg. Det var veldig gøy å få treffe hele mannskapet som skulle tilbringe en måned sammen om bord. Ingen av oss kjente hverandre fra før, så det var litt av et sosialt eksperiment hvordan vi ville trives og fungere som en gruppe. Som alle vet, er det ikke så lett å komme seg unna og ha din egen tid på en seilbåt. Det viste seg imidlertid at alle var veldig hyggelige og positive. Vår «teambuilding» startet umiddelbart i løpet av denne første måneden.

En travel uke på Gran Canaria

I midten av november var det på tide å for alvor starte eventyret. Etter planen vår skulle vi først tilbringe en uke sammen på Gran Canaria før starten. Båten var allerede på plass i Las Palmas da vi kom ned. Den var helt ny fra verftet i Frankrike og hadde blitt fraktet ned uken før. Den første uken var full av aktiviteter. Først av alt, skulle vi bunkre båtenmed alle nødvendigheter man trenger under ca tre uker til havs. Det ble mange runder til ulike butikker og mange leveranser av varer til brygga. Siden det var en fryser om bord, tilberedte vi også mye grunnleggende mat som var frossen. Vi kjøpte også mye frukt og grønnsaker som ble stuet om bord og hengt opp i nett. Det var viktig å sjekke alt nøye for å sikre at det ikke var noen blindpassasjerer om bord, i form av kakerlakker og andre kryp. Det er ikke enkelt å planlegge måltider for ti personer for en slik seilas.

I løpet av uken i Las Palmas ble det også budt på andre ulike aktiviteter fra ARC-organisasjonen. Det var mange forskjellige interessante funksjoner å gå på. Det var erfarne langdistanseseilere meteorologer og andre spesialister som visste alt om sikkerhet, vær, astronomi og matplanlegging. Det var også mulighet for mye sosial utveksling mellom betsetningsmedlemmene. Det var svært internasjonalt i havnen med ca. 190 startbåter fra mange forskjellige land.

For å kunne stille i ARC er det ganske høye sikkerhetskrav på båtene. Dette gjelder både personlig og båtutstyr som må være på plass. I dagene før starten kom inspektører fra ARC-organisasjonen om bord og gjorde en grundig inspeksjon før de fikk grønt lys til å starte.

På tide å kaste loss

Etter en travel uke i Las Palmas var det på tide å kaste loss og dra ut på havet. Ved startpunktet utenfor havnen var det fullt av båter og vi som var litt uvant til å håndtere en større katamaran, måtte raskt lære oss seilingsøvelser-og manøvrere dette noe uhåndterlige fartøyet. Det er virkelig en annerledes følelse å styre denne typen fartøy med dobbeltskrog, når du er vant til ettskrogsbåter. Vi fikk dog en fin start og fosset snart frem i solskinnet på slør med heist gennaker i 10-12 knop i den friske vinden. Vi hadde nå omtrent 2700 sjømil å gå før vi kom i mål i Karibia.

Selv om vi var nesten 200 båter fra start, spredte feltet seg raskt og etter en dag var det ikke flere konkurrenter igjen i sikte. Vi kom raskt inn i rutinene våre om bord med vakthold, matlaging og fritid. Vi hadde satt opp en rullerende vaktplan som inkluderte tre timers vakt og deretter fem timers frivakt. Dette betydde at man aldri måtte sove mer enn fem timer i strekk, så det var nødvendig å bruke deler av vaktene selv om dagen til å sove, slik at man fikk nok hvile. Det var imidlertid veldig enkelt å komme inn i denne rutinen og tilpasse kroppen til å dele opp søvnen.

Livet om bord på en katamaran

Å seile en katamaran er litt spesielt ettersom båten ikke krenger. I grov sjø vil det selvfølgelig være sjøgang med bevegelser opp og ned og at båten-stamper. Det betyr imidlertid ikke at sikring-av alle ting ikke vil være like kritisk, og at du kan navigere litt saktere om bord uten å måtte bekymre deg hele tiden. Jeg hadde forventet at i det minste noen mennesker i besetningen-ville bli sjøsyk-de første dagene. Imidlertid var det bare noen få som hadde milde problemer i løpet av den andre dagen til havs. Etter det hadde alle det bra på resten av reisen.

Overnatting om bord var ganske behagelig med lugarer hvor vi bodde to i hver. Det var også tilgang til en dusj med ferskvann- som man kunne unne seg annenhver dag. Vi hadde vannmaskin om bord som forvandler-sjøvann til ferskvann. Alt vannet som ble brukt til matlaging og vask kom fra dette apparatet. Vi hadde imidlertid bunkret rundt 350 liter flaskevann til drikke. Det er lett å glemme å drikke nok vann i varmen. Man måtte ta hensyn til de minste tegn på hodepine, som er symptomer på væskemangel. 

Etter omtrent fire dager til havs med en sørvestlig kurs i retning Kapp Verde, var vi nede på breddegradene der passatvinden øker. Denne er fra NO og Ø. Vi la deretter ut på kursen mot det sørlige Vest-India. Når du seiler i disse breddegradene på en høy bane, har du i utgangspunktet alltid en posisjon og ligger i varierende vindstyrke. Dette kan høres ganske behagelig ut, men det kan også være frustrerende når vinden løyner ned og seilene blafrer og slår i en svak motvind. Det kan også være sterkere vind og da må man alltid være forsiktig så man ikke rammes av ufrivillig jibb. Derfor har man alltid en slags sikring for å unngå skade. Et annet vindfenomen som oppstår fra tid til annen er såkalte «squalls». Dette er lokale, vertikale bygeskyer som dannes over den relativt varme havoverflaten. De ligner ganske på tordenskyer som vi har hjemme, dog uten torden. Imidlertid kan de bringe et kraftig regn så vel som sterk vind som kommer raskt. Man bør også holde øye med disse, slik at man er forberedt på å redusere seil hvis det skulle være nødvendig. 

«Det enkle livet på en båt»

Etter nok en uke ønsket jeg virkelig å bli kjent med den fantastiske følelsen av det enkle livet på en båt. Dette er når det meste dreier seg om vakt, vann, vind, vær og søvn. Jeg kan virkelig sette pris på å være helt frakoblet fra-e-poster, SMS, TV, osv. Det var også et stort kameratskap om bord med mange troverdige og dype samtaler hos nattevakter under en fantastisk klar himmel.

Etter 10 dager passerte vi det teoretiske midtpunktet på reisen, dvs. 1350 sjømil igjen til St Lucia. Man får respekt for disse avstandene. Man bør også ha respekt for at her ute må man klare seg selv. Hvis noe alvorlig skulle skje om bord, er man langt borte fra land og kan i beste fall få hjelp fra en annen båt som er i nærheten. Derfor er det viktig å være forsiktig og unngå skader. Om bord klarte vi fint uten noe mer alvorlig enn noen få skrammer. Det var for det meste håndskader fra håndtering av fall og skjøter. Seilhansker kan være ganske bra noen ganger...

Uventede besøk

Vi hadde også mange fantastiske opplevelser av dyreliv under seilingen. En dag kom en liten finkefugl og landet på dekk. Det viste seg å være en liten stillits. Det så ut til å være ganske trøtt etter en lang flyvetur over havet. Vi satte fram vann og en liten skål med frø på dekk som han straks pilket i seg. Denne lille fuglen bodde hos oss om bord i flere dager. Den fløy litt rundt båten når vi holdt på med seilskifte og annet på dekk, men han kom alltid tilbake. Etter en uke forvant den. Vi ønsket ham lykke til i håp om at han fant en ny båt å hvile på ettersom det var veldig langt til land.

Flyvefisk fløy ofte over vannoverflaten rundt båten vår. Disse små fiskene oppfattet båtene som noe farlig og brukte flyveevnene sine til å rømme. Imidlertid var det tider da de landet på dekk ved et uhell. Om morgenen måtte man ta en runde på dekk for å fjerne de flyvefiskene som hadde havnet feil i løpet av natten. Det var en gang en dekksluke til en av lugarene våre som sto på gløtt. En flyvefisk klarte å fly rett ned køyen til en av besetningsmedlemmene som lå og sov. Han hadde en forhastet oppvåkning og laken som luktet svakt fisk gjennom resten av reisen.

Under den største delen av seilingen hadde vi fiskesnører som slepte etter båten. Vi fikk napp ganske ofte og fikk så et så fint tillegg til matforrådet. Fisken som oftest ble fanget var gullmakrell som også er kjent som mahi mahi. Dette er en fin matfisk og deilige retter ble tilberedt fra denne fangsten. Vi fikk også tunfisk på kroken en gang. Heldigvis var det bare rundt 10-12 kg og vi fikk den opp etter en halvtimes kamp. Tunfisk kan bli mye større, og vi hadde sannsynligvis ikke klart å få den opp med det fiskeutstyret vi hadde om bord.

På et tidspunkt så vi også store stimer med delfiner som lekte og hoppet rundt båten. Man kan aldri se seg mett på disse fantastiske dyrene som beveger seg så smidig i vannet. Når de ankom, var de vanligvis grupper på 20-30 som holdt seg rundt båten i et kvarters tid, eller så. Man ble sugen på å selv hoppe uti. Det var ganske behagelig badetemperatur med 29 grader i vannet.

Land i sikte

På ettermiddagen den 18. dagen hadde vi land i sikte! Det var St Lucia og til og med Martinique ligger like ved. Vi krysset målstreken tidlig om kvelden og gled inn i Rodney Bay-havn på St Lucia. På brygga da vi la til sto en velkomstkomité med representanter fra ARC. De ønsket oss velkommen og inviterte oss på rum punch, som er en lokal rom man drikker mye av i Karibia. I løpet av dagene vi hadde i Rodney Bay, var det kjekt å møte igjen besetningemedlemmer fra våre konkurrentbåter. Det var mye fest og flere bekjentskaper med rom punch.

Selv om seilingen hadde gått fantastisk bra med god stabilitet om bord, var det hyggelig å være i land. En opplevelse utover det vanlige som jeg vil bære med meg hele livet. Nå kan jeg også bruke røde bukser med stolthet!