Frida, skipper i Hellas

Frida, 21, skipper i Hellas: "Jeg var livredd. Så slapp det."

Frida Rydbergh har seilt to sesonger som skipper hos More Sailing, i Kroatia og Hellas. Hun har kjørt katamaran gjennom trange havner, sett delfiner svømme under baugen og lært at ansvaret for en hel båt med gjester er det beste hun vet. Dette er historien hennes.

Frida vokste opp nær Göteborg med skjærgården rett utenfor døren. Familien hadde båt, pappa elsket havet, og somrene handlet om svaberg, grillkvelder og teltnetter ute på øyene. Men seiling? Det var hun faktisk livredd for.

"Jeg begynte på seilleir fordi jeg elsket leir og å møte nye mennesker. Men selve seilingen var jeg kjempeskremt av. Vi satt tre stykker i en liten jolle, og når det blåste, krenget den kraftig og det kom inn vann. Jeg fant alltid på en unnskyldning for å få sitte på i ribben i stedet."

Vendepunktet kom en dag det blåste godt, da en vennebåt kantret. Frida satt i sin egen båt og var skrekkslagen. Men vennene i vannet bare lo.

"Der slapp det. Jeg skjønte at det ikke er farlig. Det verste som kan skje, er at man blir våt. Siden da har jeg ikke sluttet å seile."

Fra jolle til katamaran

Hun skaffet seg en 29er, begynte å trene i GKSS i Göteborg og fant sin greie. Det som satte seg, var følelsen av hvordan en båt svarer i vannet, hvordan vinden tar tak og hvordan man kan manøvrere båten. Det ble en hobby hun elsket, heller enn regattaseiling på elitenivå.

På en familiemiddag fortalte noen at datteren til en venn jobbet i More Sailing. Frida søkte med en gang, som skipper. Hun kom ikke inn. Likevel ga hun ikke opp drømmen. Hun tok båtførerbevis, kystskippereksamen og alle sertifikater hun kunne finne. Så, en kveld i februar, hørte hun en venninne si at hun skulle jobbe i Kroatia i sommer.

"Jeg tenkte bare: nei, det skal jeg også. Så skjønte jeg at søknadsfristen snart gikk ut. Så jeg satte meg ved datamaskinen, fikset CV-en samme kveld og sendte den inn. To dager senere ble jeg kalt inn til intervju. Og nå er jeg her."

Første sesong ble det 13 uker i Kroatia. Andre sesong 8 uker i Kroatia og 8 i Hellas.

"Det henger på meg"

Steget fra jolle til å ha ansvaret for en katamaran full av gjester var større enn Frida hadde trodd.

"Jeg hadde ingen anelse om hvor mye ansvar det er. Det skjønte jeg i introuken. Jeg tenkte bare: shit, det henger på meg. Disse menneskene har booket ferien sin, og det er jeg som skal vise dem rundt på en båt jeg akkurat har gått om bord i. Hvis det blir storm eller noe skjer med båten, er det mitt ansvar."

De første ukene var hun nervøs. Etter et par uker kom øyeblikket da alt falt på plass.

"Jeg kjørte båten min og kjente bare: jeg kan gjøre hva jeg vil med denne båten, og den lytter til meg. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre. Det var en sånn befrielse. Jeg var så stolt av meg selv. Jeg fortjener å være her."

En dag i Hellas

Spør man Frida hvordan en vanlig dag ser ut, begynner den tidlig, før de fleste gjestene har våknet.

"Jeg liker å kaste loss tidlig, før frokost. Om morgenen er det som regel helt stille i Hellas, vinden kommer som et urverk senere på dagen. Så man kjører ut et stykke, slår av motoren på speilblankt vann med tre hundre meter under seg og ser solen stå opp. Og så spiser man frokost."

Av og til dukker det opp delfiner.

"De pleier ikke å like meg, jeg ser dem nesten aldri. Men denne uken svømte de rett foran oss. Man kunne se dem gjennom nettet på katamaranen. Det var helt utrolig."

Utpå formiddagen ankrer de i en vik. Gjestene bader, hopper fra båten og soler seg mens verten dekker på til lunsj. Frida er tydelig på hva hun synes om maten om bord.

"Det er utrolig hva vertene våre leverer. Jeg er så imponert. Og gjestene blir like overrasket hver gang over at man kan spise så god mat på et sånt sted."

Om ettermiddagen kommer vinden, og det er tid for å seile. Gjestene legger seg på fordekket med en bok mens Frida og verten står ved roret og speider fremover. Når de kommer inn i kveldens havn, har verten rukket å bake en kake.

"Man skåler, sier takk for i dag og forteller litt om landsbyen man har kommet til. Så dusjer man på båten, tar en tur i varmen og spiser middag på en taverna. Det er ganske idyllisk."

Lefkada, Assos og steder man bare når med båt

Frida har seilt åtte uker i Det joniske hav i sommer. Spør man etter et favorittsted, trenger hun ikke tenke lenge.

"Yttersiden av Lefkada. Man klarer ikke å slutte å se. Melkeblått vann som lyser, og høye fjell som stuper rett ned i havet. Man ser ned og ser ingenting, bare blått. Og et stykke ut er det tre tusen meter dypt. Der fjellsiden har rast ut, har det dannet seg en hvit sandstrand som man bare når med båt. Jeg får den samme magiske følelsen hver gang jeg er der."

Og Assos på Kefalonia.

"Jeg kom dit sent en kveld og ble så imponert. Naturen, husene på det lille neset og at folk faktisk bor der. Da man kom inn med båt, føltes det som å reise tilbake i tid. Jeg hadde nettopp sett Odysseen, og der lå jeg, med Ithaka rundt hjørnet. Assos var virkelig, virkelig fint."

Ung, kvinne, skipper

Frida er 21 og kjører en stor katamaran. Ikke alle gjester tar det for gitt med en gang.

"Jeg er en tjueett år gammel jente som kjører en kjempedyr båt. Hvis jeg hadde hørt det for fem år siden, hadde jeg knapt trodd på det selv. Og det finnes menn om bord som trenger en dag før de klarer å slippe det. Det merkes."

Hun tar en pause.

"Men etter en dag pleier de å se at jeg kan det. Og jeg har fått veldig mye skryt. Men det er synd at jenter starter på minus når gutter starter på null."

Frida vil ikke gjøre det til et stort problem, for det er det ikke, sier hun. Men hun vil at det skal synes.

Kollegene, gjestene og stjernene

Spør man Frida hva som er best med jobben, svarer hun med en gang: menneskene. Kollegene som bor sammen, jobber sammen og finner på tull sammen.

"Det er som leir. Man bor sammen, gjør ting sammen og er der for hverandre. Jeg kjenner et fellesskap og har et nettverk av mennesker som jeg bryr meg om, og som jeg vet bryr seg om meg. Jeg har fått med meg mange venner hjem, fra hele Sverige, som jeg aldri hadde møtt ellers."

Gjestene er også en stor del av det. Hver lørdag går en ny gruppe om bord, ofte fremmede for hverandre, og en uke senere klemmer de hadet som gamle venner. Å få være den som viser dem havet, vikene og landsbyene, og se dem slappe mer av for hver dag, er noe Frida tar med seg.

Hun forteller om temafestene i havnen på fredagskveldene, som Karin-festen og hårbåndfesten. Men også om kveldene på båtene, når alt blir stille.

"Å sitte på båtene, se på stjernene og prate. Det kommer jeg virkelig til å huske."

Fremover

Frida kommer tilbake, det vet hun allerede.

"Jeg planlegger allerede før sommeren at jeg skal jobbe i More Sailing. Det er gøy. Og det er veldig deilig at det er fleksibelt, man kan jobbe noen uker i høysesongen hvis man vil."

Lenger frem ser hun seg selv innen sjøfart på en eller annen måte. Små båter, store båter, logistikk, prosjektledelse. Nøyaktig hva vet hun ikke, men det kommer til å være nær havet.

Og om ti år?

"Jeg håper at jeg kan komme tilbake hit med barna mine og si: her jobbet jeg da jeg var tjue. Disse somrene betyr veldig mye for meg. Det har vært en stor utvikling. Jeg gikk fra å være en ung jente til å være en som kan styre en stor båt, ta vare på alle om bord og sørge for at de føler seg trygge. For jeg er trygg."

Finn din seilreise i Hellas | Jobb hos oss